Da Metallica kom med sin forrige skive, St. Anger, visste jeg først ikke om jeg skulle le eller gråte. Enten var det en genial sak eller så var den bare veldig dårlig.

Etter litt nærmere gjennomlytt kom jeg etter hvert fram til at det egentlig var en nokså middelmådig plate. Så fikk jeg enda litt større respekt for platen igjen etter å ha sett den fantastiske dokumentarfilmen Some Kind Of Monster.

Men selv om St.Anger var både retro og nyskapende på sitt vis, hadde den først og fremst et litt for dårlig låtmateriale.

Nettopp derfor er det nå en stor glede å ta i mot Metallicas nye plate Death Magnetic; de gode, sterke låtene er tilbake!
Et par av låtene er opp mot det aller beste bandet noensinne har gjort.

Først og fremst er det den første singelen, The Day That Never Comes, som virkelig gjør seg bemerket. Låten inneholder en herlig blanding av bandets melodiøse sans, riffene er nydelige, trommene til Ulrich nettopp slik vi vil høre dem, stemmen til Hetfield som vanlig gjenkjennelig og god og Hammet får endelig lekt seg slik som vi vet bare han kan!

I tillegg er låten en progressiv genistrek, som beveger seg fra en nydelig ballade til en storartet heavyperle.

Låten innehar de rette dosene av retrospektive metallknep som dobbeltgitarer og heftige gitarsoler Dessuten er det hele snekret sammen på mesterlig vis med den genierklærte produsenten Rick Rubin bak spakene.

Mye justice, litt black og en stor dose magnetisme. En suveren låt!

Andre høydepunkt er utvilsomt hardtslående og resolutte Broken, Beat And Scarred, og platens første spor That Was Just Your Life.

På det beste er platen så god at det er på høyde med bandets suverene Master Of Puppets og publikumsvennlige Black Album.

Men her er én tilsynelatende liten tabbe; Unforgiven 3. Dette var en skuffende oppfølger. Unforgiven fra Black Album er blant bandets beste ballader. Unforgiven 2 fra plata re-load ikke i nærheten like bra, men funker likevel som en fin liten hyllest. Denne treeren milevis unna det originale temaet og en aldri så liten skuff. Ingen stygg sang, men heller ikke noe mer enn det.

Platen er såpass ujevn at den overhodet ikke er noen sekser, men er i flekkene så bra at en firer på terningen synes å være for strengt. Death Magnetic får vi helt sikkert mye glede av utover høsten.

Og hørte jeg noen si Lerkendal neste sommer?