Første singel ut, og tittelkuttet fra platen, ”Foot of the Mountain”, var over hodet ikke noen dårlig smakebit å få.

Litt platt og flat i formen, og et noe småkjedelig refreng, men trivelig og sommerfrisk med et par tilbakelente fraser og melodilinjer.

Låten både flørter med enkle synthriff som minner om bandets tidlige fase, og kombinerer dette med en produksjon som kan tyde på et band som ønsker å vise at de fortsatt skal være med å bane vei i synthpopens verden.

Og denne førstesingelen skulle således vise seg å være svært representativt for det Morten, Paul og Magne hadde på hjertet denne gangen.

På mange måter kan det påstås at de her har tatt det litt vel langt, og gitarene til Paul Waaktaar-Savoy får ikke akkurat hedersplass i lydbildet på a-has niende studioplate.

Tankene går tilbake til bandets comeback-plate ”Minor Earth, Major Sky”(2000), uten sammenligning for øvrig, men som i flekkene var grusomt ihjelprodusert og etter hvert som bandet begynte å turnere igjen, viste det seg at de fleste låtene fra den platen var sterkere enn først antatt.

a-ha på scenen og a-ha på plate er to ganske vidt forskjellige ting – og med hver sin sjarm.

I tiden etter ”Minor Earth, Major Sky” har bandet levert et par plater, som begge hadde sine styrker, men også sine svakheter.

a-ha anno 2009 er et steg tilbake til røttene, og samtidig et steg inn i varmen blant andre verdensnavn som liker å leke seg innen genren og muligens et ønske om å vise at de gamle fortsatt er eldst.

Det er alltid med litt ekstra spenning at man tar i mot et nytt album fra hele Norges verdensstjerner i a-ha, og ”Foot of the Mountain” skal først og fremst ha honnør for at den er jevn og god. Kanskje uten de helt soleklare hitlåtene, men du skal ikke se bort fra at de plutselig dukker opp som nettopp dette på scenen?

Her er dog høydepunkter som fengende ”Riding the Crest”, stemningsfulle ”Mother Nature Goes to Heaven” og drivende ”Sunny Mystery”.

I tillegg har platen den litt artige varianten med en låt som først bare virket irriterende og plagsom, men som etter hvert utviklet seg til å være riktig så hørbar, med åpningssporet ”The Bandstand”

En viss form for produksjonsmani er nok å spore også på denne platen, men uten at det virker panisk.

Det er nok Paul Waaktaar-Savoy som ”lider” mest av dette denne gangen, mens både Magne Furuholmen og ikke minst Morten Harket får utfolde seg i kjent stil.

Morten Harket beviser nok en gang at han makter å bære a-ha med sin spennvidde i stemmen og særegne røst, og leder et band som viser at de fortsatt er å regne med.