Kampen om kampflybasene mobiliserer alle mulige parter til heftig debatt og ordutveksling. Godt er det. Perspektivene er mange, følelsene langt flere.

Saken dreier seg om betraktelig mer enn forsvarspolitikk, den er først og fremst en geografisk konflikt, det bærer den preg av. De ulike regionenes ambassadører kjemper med nebb og klør for sitt alternativ, og grensene for hva de er villige til å bruke i sine argumenter, er nærmest fraværende.

Dette er en kamp for lokalsamfunnet, en kamp en trygt kan si det har gått prestisje i.

Realiteter er ikke alltid velkommen i slike debatter, det gjør dem likevel ikke til usanne. Evenes er en illusjon uten forankring i virkeligheten. Mer er det ikke å si om det. Slaget står mellom Bodø og Ørlandet, slik er det bare.

Militærstrategisk synes en delt løsning fortsatt å være å foretrekke, økonomisk er historien en litt annen. Det er i økonomien slaget avgjøres. Det gir Bodø et fortrinn, men er det nok?

Byggingen av en ny parallellforskjøvet flystripe vil være et avgjørende argument for Bodø når avgjørelsen skal tas om Bodø vil tape eller vinne i striden. Flystripeprosjektet kan med første øyekast virke både overdådig og urealtistisk. Det er det ikke, men penger koster det likevel, det er en ulempe. Når Finansminister Sigbjørn Johnsen melder omfattende innstramminger i det statlige forbruket de kommende årene, er det et faresignal særlig Bodø må ta på alvor.

Regningen for den nye flystripen vil bli delt mellom to statlige enheter, Avinor og Forsvaret. Forsvaret vil møte Johnsens innstramminger med vantro, det vil bli trangere tider.

Når dette er situasjonen synes jeg det er merkelig at Bodø Kommune forventer at prosjektet skal kunne realiseres med oss som gratispassasjer. Det taler ikke til vår fordel.

Flystripen er ikke et monumentalt og overdådig prosjekt, men det er derimot det omstridte Kulturkvartalet, et prosjekt med svært usikre økonomiske dimensjoner. Finansieringsmodellen er på plass, den består i både kommunale sparepenger, statlig bevilgning, DA-midler og et større låneopptak, i en allerede bekymringsverdig lånetynget kommuneøkonomi.

Hva tjener Bodø best, et overdådig kulturbygg eller en kampflybase som både direkte og indirekte tilfører byen et betydelig antall arbeidsplasser og ikke minst kjærkomne skatteinntekter? Mitt svar er åpenbart det siste.

Tiden er moden for å revurdere synet på hvordan vi skal investere våre sparepenger. Det er fullt ut mulig å revidere kulturhusprosjektet, skalere det ned og gjøre det til en nøktern, men samtidig storslått kultursatsing som innfir det kulturbehovet byens borgere har. Og kanskje til sorg for noen, ikke lokale politikeres vyer for egen storhet i historiebøkene.

Salget av SKS-aksjer utgjør én del av Bodø Kommunes sparepenger. Disse beløper seg til 348 millioner kroner. Dette er 348 millioner Bodø Kommune bør bidra med i utbyggingen av en ny flystripe. Et slikt signal fra Bodø, vil kunne bli det utslagsgivende fortrinnet for å sikre seieren i det nye tiårets viktigste sak for Bodø-samfunnet.

En tanke som også er besnærende, er å bygge videre på det kulturhuset vi allerede har. Å investere pengene i de eksisterende bygg, synes kanskje ikke like spektakulært, men på lang vei mer fornuftig.

Ved kulturhuset ligger alt til rette for å forbedre det vi allerede har. Parkeringsmulighetene er svært gode, bare det vil bety en innsparing på 180 millioner, da vi ikke behøver å investere i parkeringsskjeller. Disse kronene burde kanskje gå til å bygge en ny skole, siden Aspåsen skole antagelig må bytte lokaler og vike for utbygging av kulturhuset. Bare en tanke.

Kutter vi ut lånebeløpet i Kulturkvartalprosjektet slik det foreligger og bruker 348 mill. på flystripe, sitter man likevel igjen med i overkant av 600 millioner. En kultursatsing tilsvarende 600 millioner, burde vel også være noe byens borgere kan leve med? Det kan i alle fall jeg.


Daniel Bjarmann-Simonsen
Leder, Nordland Unge Høyre.